Historikk

Oslo skredderlaug ble etablert i 1607. 

Skredder. Foto: Bergen Skolemuseum.

Skredderfaget omfattet både herre- og damesøm i gamle dager, og skredderne passet på at de ikke fikk noen konkurranse fra kvinnelige syere. Kvinnene fikk lov å sy undertøy og barneklær, men de skulle helst holde seg fra å sy kjoler og kåper. Dessuten hadde ikke mesterne lov å ha kvinnelige syere på verkstedet.

I løpet av 1700-tallet foregikk det en differensiering i faget, idet noen spesialiserte seg på å sy dameklær, og i annen halvdel av århundret støter vi ofte på uttrykket fruentimmerskredder. På da værende tidpunkt forsøkte man også å få dette uttrykt i fagprøven.

Givanni Battista Moroni. Portrait of a man(the tailor)1565-1570

I laugsartiklene fra 1684 var fagprøven bestemt til å bestå i å gjøre et riss av en manns- og en kvinnekledning. Denne prøven var ikke  holdt for å være tilfredsstillende ut fra et håndverks standpunkt.

Dugelighetsprøven gikk i de fleste fag ut på å lage et ferdig produkt.

Skredder

I 1792 fikk skredderne i Christiania dette forankret.

For det første skulle det være to prøver.

En «mandssvend» skulle urføre «en mands klædning bestaaende udi en kiole, en væst og et par boxer».

En «fruentimmersvend» skulle lage «en snørt fruentimmers kiole og et stivt snøreliv«.

Samtidig ble det bestemt at om noen ville avlegge begger prøver, skulle det være anledning til det. Dette ble approbert av Christiania magistrat.

Imidlertid gik damearbeidet mer og mer tapt for faget. Allerede i 1780-årene klaget svennene over at mesterne tok inn kvinnelige arbeidere. Man har også et eksempel på at en mester har fått mulkt for dette. Verre var det at kvinnene begynte å sy kjoler og kåper selvstendig. Vi har liten greie på hvordan dette foregikk, men i håndverks plakaten av 8. mai 1841 er det kun tale om å sy herreklær, og da må vi gå ut fra at denne utvikling er fullbyrdet.

Symaskin

Skredderfaget har gjennom århundrer hørt til de store fag med forholdsvis mange utøvere. Da symaskinen ble oppfunnet, trodde folk at faget ville bli sterkt redusert, men det gikk ikke slik, og sy maskinen ble så å si innlemmet i faget og er nå en selvfølge.

Derimot har konfeksjonen vært en alvorlig hindring for fagets vekst.

Allerede i midten av forrige århundre (1800 Red anm.), ble det opprettet store verksteder som sydde klær etter standardiserte mønstre og solgte dem fra butikker. Til å begynne med ble det helst sydd kåper og lignende ting som skredderne ikke befattet seg med. Men etterhvert har konfeksjonen grepet over på skreddernes område, og nå (ca. 1958 Red. anm.) er det bare forskjellige uniformer som skredderne er alene om, Likevel hører faget fremdeles til de store fag (skrevet ca 1958).

I dette århundre (20.) er fagets virkekrets blitt utviklet ved at mange skreddere på nytt er begynt å interessere seg for å sy kåper og drakter, og nå fiinnes det spesielle dameskreddere i alle større byer.

Håndverks plakaten er forandret slik at den prøve avleggende  kan velge å sy en figurjakett for damer.

Det arbeide som herreskredderne har overtatt gjelder i hovedsaken sying som ifølge sin egenart ligger nært opp til faget.

Systue skredder

Kjole- og draktsyerfaget:  I laugstiden var håndverket forbeholdt mennene, og når det heter at dameskredderiet gikk tapt for håndverket, vil det si at det gikk over til å bli kvinnearbeid. For 1800-tallets vedkommende ble det en fri næring, og kunne utøres av hvem som helst uten borgerskap.  I vårt århundre (20.) er det blitt anerkjent som håndverk. I 1909 ble det stiftet en forening av kjole syere i Christiania. Den ble oppløst i 1915, men noen av medlemmene fortsatte å arbeide for å få håndverksloven gjort gjeldende for faget.

Dette lyktes til slutt, og ved Kgl. resolusjon av 25. okt 1918 ble det bestemt at fra 1. jan 1919 skulle kjoler- og draktsyerfaget være et håndverk med fagprøve og borgerskap for å kunne utøve det. Som andre håndverk kan det utøves av både menn og kvinner, men utøverne av dette faget er vesentlig kvinner.

Dermed er hele det opprinnelige skredderfag atter kommet under håndverks lovgivningen, men det er delt opp i to selvstendige fag.

Kilde: Lidt om de enkelte håndverksfag, av førstekonservator Hilmar Stigum, i Norges Håndverksmestre, redaktør Helge Riis, Dreyers Forlag, Stavanger. 1958. (i den opprinnelige språkdrakt).

Skredder.

Skredder på jobb, (illustrasjonsfoto)

En laugsorganisert skredder sydde fram til begynnelsen av 1800-tallet både manns- og kvinneklær, men i Kristiania ble mesterprøven endret i 1792, slik at skredder kunne spesialisere seg på ett av feltene. Samtidig ble det overalt mer vanlig at skreddermestrene tok inn kvinnelige arbeidere og at kvinner på egen hånd begynte kjole- og kåpesøm.

Nettopp framstillingen av større plagg hadde skreddermestrene i byene til denne tid forsøkt å hevde monopol på. Utover på 1800-tallet ble dette stadig vanskeligere, og ifølge håndverks plakat av 8. mai 1841 besto mesterprøven da bare i herresøm.

I 1800-årene var således damesøm stort sett en fri næring; først etter 1900 er faget igjen blitt anerkjent som håndverk (kjole- og draktsyerfaget).

Det var skredderlaug i Kristiania, Bergen, Trondheim, Halden, Bragernes, Strømsø, Arendal, Skien, Kistiansand og Stavanger.